– Det er ikke uventet at mange av disse pasientene er fornøyde; det har vi sett gjennom tidligere studier. Men det er viktig med jevne mellomrom å oppdatere seg på hva pasientene sitter igjen med etter inngrepene. Ikke minst er det vesentlig siden dette er ressurskrevende behandling, forklarer kirurg og doktorgradsstipendiat Niels Fredrik Hågensli.
Tidligere måtte man låse kjevene med ståltråd i et par måneder etter operasjoner for bittfeil. Heldigvis har kjevekirurgien avansert siden da. Selv om praksisen med kjevelås fremdeles eksisterer, har Hågensli konsentrert seg om andre operasjonsmetoder i sitt doktorgradsprosjekt ved Det odontologiske fakultet, Universitetet i Oslo.
Hågensli undersøkte mer enn 200 personer som har tatt i mot behandling for å korrigere for underbitt. Nesten samtlige av dem – 95 prosent – konkluderte med at de var tilfredse med resultatet tre år i etterkant. Hva skyldes denne suksessen? Og hvordan har det seg at noen likevel velger å takke nei til tilbudet om en operasjon som tilsynelatende er så vellykket?
Suksess tross bieffekter
Det finnes en rekke operasjonsmetoder for å rette på bittet. Forskjellen ligger i at man starter det kirurgiske inngrepet på ulike steder, avhengig av hvor kjevefeilen ligger. Hågensli har undersøkt de operasjonene der underkjeven flyttes bakover for å komme «på plass». Han har sammenlignet to varianter av såkalt ortognatisk kirurgi for korreksjon av underbitt. Operasjonene innebærer først å redusere størrelsen på underkjeven. Deretter flyttes den slik at den gir riktig bitt. I forkant av operasjonen har pasienten også fått tilpasset det nye bittet gjennom tannregulering. – Vi sjekket status på pasientene både før og etter inngrep, i tillegg til seks måneder etter, og tre år senere, og begge operasjonene hadde gode resultater. Selv om de to kan gi uønskede bivirkninger, av mindre og ulik art, var det ikke stå stor forskjell på dem, forteller han.
Hågensli har også spesifikt sett på pasienter som behandles både for underbitt, samtidig med at de har skjev underkjeve. Se for eksempel for deg en fallulykke der offeret både får et brudd i kjeven, og får endret kjevestillingen. Når personen da prøver å bite sammen, møter ikke tennene i overkjeven de tilsvarende tennene under. Samtidig står de fremre, nedre tennene lengre fram enn tennene i overkjeven.
– Disse operasjonene er mer kompliserte, fordi det påvirker ansiktsskjelettet og tannsettet i større grad, og det er mer teknisk utfordrende. Men til tross for at mange av pasientene som gjennomgikk denne operasjonen meldte om nedsatt følesans på underleppen og haken, var likevel så mye som 97 prosent av dem fornøyde med resultatet, forklarer Hågensli.
Personlige motiver viktig
Doktorgradsarbeidet tar i tillegg for seg en gruppe som ofte utelukkes i forskningen: pasientene som ikke benytter seg av tilbudet om operasjon. – I forskningen er det fort gjort å miste interessen for de pasientene som av ulike grunner velger å ikke ta operasjon. Men vi har valgt å inkludere dem i studien, fordi nettopp dem kan bidra til å fylle ut helhetsbildet på hvilke mekanismer som spiller inn på motivasjonen og mottakeligheten for å ta operasjon, forteller Hågensli.
– Vi oppdaget at de som avstår fra operasjon, som regel gjør det fordi de opplever bittfeilen som såpass begrenset at det ikke er verdt «bryet» med operasjonen. Noen avslo også behandling fordi de var bekymret for nerveskader i form av nedsatt følesans, eller ulempen med tannregulering i voksen alder. Men mange av dem som takket nei, var ikke fornøyde med utseende eller tyggeevne i etterkant heller
Sammen med sine veiledere ved Institutt for klinisk odontologi, professorene Lisen Vivienne Espeland og Arild Stenvik, fant Hågensli ut at måten teamet, kirurg og kjeveortoped informerer om behandlingen på, spesielt på et tidlig stadium, kan være avgjørende for om pasienten velger å gjennomføre inngrepet eller ikke. – Vi fant ut at det er avgjørende å ta ordentlig rede på pasientenes motiver og hva de frykter, når vi informerer om behandlingen og operasjonen, forklarer kirurgen. – Det er en vanskelig balansegang i å informere tilstrekkelig om både fordeler og ulemper, og samtidig hverken oppfordre eller skremme. De som var mest motiverte for behandlingen, var også de som viste seg å bli mest fornøyde.
De som blir henvist til teamet for vurdering, kan ha en rekke forskjellige plager, behov, ønsker og forventninger.– Plager som hodepine, ansiktssmerter, nakkesmerter og at kjeveleddet ikke fungerer som det skal, kan vi ikke love noen endring av. Det vi legger vekt på er forbedret tyggefunksjon og tannstilling, og hos noen en mer harmonisk ansiktsprofil. Og så informerer vi om hvilke risikomomenter som følger med, både dersom man behandler eller lar det være, oppsummerer stipendiaten.
Referanser
HÅGENSLI, NIELS FREDRIK; Stenvik, Arild & Espeland, Lisen Vivienne (2014). Asymmetric mandibular prognathism: Outcome, stability and patient satisfaction after BSSO surgery. A retrospective study. Journal of Cranio-Maxillofacial Surgery. ISSN 1010-5182. 42(8), s 1735- 1741 . doi: 10.1016/j.jcms.2014.06.008
HÅGENSLI, NIELS FREDRIK; Stenvik, Arild & Espeland, Lisen Vivienne (2014). Patients offered orthognathic surgery: Why do many refrain from treatment? . Journal of Cranio-Maxillofacial Surgery. ISSN 1010-5182. 42(5), s e296- e300 . doi: 10.1016/j.jcms.2013.10.009
Hågensli, Niels Fredrik; Stenvik, Arild & Espeland, Lisen Vivienne (2013). Extraoral vertical subcondylar osteotomy with rigid fixation for correction of mandibular prognathism. Comparison with bilateral sagittal split osteotomy and surgical technique. Journal of Cranio-Maxillofacial Surgery. ISSN 1010-5182. 41(3), s 212- 218 . doi: 10.1016/j.jcms.2012.09.002