Både tannleger og forskere erfarer at man ofte ikke klarer å finne ut hva som er grunnen til at noen får syreskader og andre ikke, selv om de drikker og spiser det samme. Mange studier viser også flere og mer alvorlige syreskader hos menn enn hos kvinner. Det har blitt gjort studier på syreskader hos vinsmakere og personer som lider av spiseforstyrrelser med oppkast.
Dette er mennesker som hyppig utsetter tennene sine for mye syre, enten i form av vin eller magesyre, og som dermed har høy risiko for å utvikle syreskader. Forskning viser imidlertid at til tross for dette får ikke alle disse risikopasientene syreskader, og nå har forskere ved Det odontologiske fakultet sett nærmere på hva som kan være grunnen til dette.
Noe mer enn bare syre
Hva kan årsaken være til at noen ikke får syreskader til tross for at de utsetter tennene sine for mye syre, mens andre får syreskader selv om de tilsynelatende gjør alt riktig? Det har stipendiat Marte-Mari Uhlen ved Det odontologiske fakultet sett nærmere på i sitt doktorgradsarbeid.
– Som tannleger og forskere undrer vi oss ofte både over uforklarlige syreskader og over pasienter som ikke får syreskader til tross for at livsstilen deres tilsier at de burde det. I tillegg erfarer vi at gutter gjerne har flere og mer alvorlige syreskader enn jenter. Derfor tror vi at dette må handle om noe mer enn selve syrepåvirkningen, forklarer Uhlen.
Klinisk studie
Uhlen og hennes kolleger gjennomførte en klinisk studie på 66 pasienter med spiseforstyrrelser og oppkast. Studien bestod av en klinisk undersøkelse og en spørreundersøkelse hvor pasientene ble intervjuet om sykdommen sin. Spørsmålene omhandlet blant annet hvor lenge de hadde vært syke, hvor ofte de kastet opp, om de pusset tennene etter oppkast, og hva de pleide å spise og drikke.
– Undersøkelsen viste at 70 prosent av pasientene hadde syreskader, og at de som hadde vært syke lengst hadde mer syreskader og mer alvorlige syreskader enn de med en kortere sykehistorie. Dette bekrefter antagelsene våre om at syreskader er et vanlig funn hos pasienter med spiseforstyrrelser og oppkast. Likevel var det overraskende at en tredjedel av pasientene ikke hadde noen tegn til syreskader, til og med pasienter som hadde kastet opp i opp til 32 år, forklarer Uhlen.
Ser man bort fra selve syren som forklaring, må man se på det orale miljøet og kvaliteten på emaljen på tennene. Det orale miljøet handler om hvordan tennene har det i munnen. Det omfatter blant annet mengden spytt, innholdet i spyttet og proteinfilmen på tennene, den såkalte pellikkelen. Alle disse tingene er med på å beskytte tennene mot syre. Selve emaljen består hovedsakelig av ulike mineraler, og dannelsen og oppbygningen av emaljen er styrt av gener.
Utsatt for syre
I sin neste studie samlet forskerne inn tenner fra åtte forskjellige personer, og plasserte emaljebiter av disse tennene på en plate i munnen hos seks andre personer.
Platene med tannbiter på ble utsatt for simulerte oppkastepisoder ved at de ble tatt ut av munnen og skylt i saltsyre to ganger om dagen i til sammen ni dager. – Dette var for å se hvordan tenner oppfører seg hvis de blir påvirket for syre i en annen munn enn den de kommer fra forklarer Uhlen.
På denne måten kunne forskerne undersøke to ting. Både hvordan det orale miljøet og tannemaljen håndterte disse «oppkastepisodene».
Noe av det de fant, var at det kan virke som en persons mottakelighet for syreskader ser ut til å være påvirket av kvaliteten på tannemaljen og det orale miljøet. –Mens noen så ut til å ha et oralt miljø som beskyttet tennene godt eller ikke, så det hos andre ut til å ha større betydning om emaljen var sterk eller svak, utdyper Uhlen.
Emaljedannende gener
Dermed ble blikket rettet mot genetikken. Hypotesen var at genene som er ansvarlig for å lage tannemaljen kan fortelle oss mer om hvorfor en person utvikler syreskader eller ikke. Resultater fra tidligere studier tyder på at variasjon i slike gener kan ha betydning både for mottakeligheten for hull i tennene og for syreskader.
For å utføre den neste studien samlet forskerne en tann og en spyttprøve fra 90 personer. Emaljebiter fra disse tennene ble deretter montert på en plate og utsatt for syrepåvirkning. Deretter ble emaljetapet målt ved hjelp av et svært nøyaktig mikroskop som kan måle nivåforskjeller på mikrometernivå.
Fra spyttprøvene tok forskerne ut DNA for å undersøke om genene kan bety noe for hvor lett man får syreskader. Det ble valgt ut syv gener.
– Grunnen til at vi valgte ut akkurat disse genene, sier Uhlen, er at de er sentrale i ulike stadier av emaljedannelsen.
Variasjoner i genene påvirker mottagelighet
Ved å se på hvor mye emalje som var gått tapt og hvilke genvariasjoner som var tilstede, oppdaget forskerne at variasjoner i noen av de genene som er involvert i emaljedannelsen så ut til å kunne påvirke mottageligheten for syreskader. I tillegg virket det som at emaljen til jenter var genetisk mer beskyttet mot syreskader enn gutter. Dette stemte overens med resultatene fra syreforsøket, nemlig at emalje fra gutter hadde mer syreskader enn emalje fra jenter.
– Våre funn peker i retning av at hvor lett man får syreskader varierer fra individ til individ. Det er faktorer i det orale miljøet og kvaliteten på tannemaljen som påvirker dette. Mottageligheten for syreskader ser ut til å være påvirket av genetisk variasjon, sier Uhlen
I tillegg støttet funnene det både klinikere og forskere har spurt seg om i lang tid, nemlig at det ser ut til at menn er mindre beskyttet enn kvinner mot syreskader.
Klinisk betydning
Dette betyr at det som for de fleste regnes som et normalt inntak av syreholdig mat og drikke kan forårsake syreskader hos de som er ekstra utsatt. Det er viktig at klinikere og forskere anerkjenner denne forskjellen i mottagelighet, og at de formidler dette til pasientene.
– Ved å anerkjenne at enkelte er mer sårbare eller mottagelige for syreskader, samt ved å være oppmerksom på at menn kan være spesielt utsatt, kan tannhelsepersonell i større grad distribuere ressursene slik at man kan bruke dem på de som trenger det mest, avslutter Uhlen.