I Norge mangler 6-7 % av befolkningen en eller flere av de permanente tennene. Det betyr at voksentennene rett og slett ikke vokser ut, fordi de ikke finnes. Dette fenomenet kalles agenesi. Ved alvorlig agenesi, mangler seks eller flere tenner, og det er denne tilstanden som forsker ved Universitetet i Oslo Christina Hvaring har sett nærmere på.
Det er i 8-10-årsalderen man vanligvis vil oppdage om et barn har agenesi. Årsakene til denne utviklingsforstyrrelsen av tennene er sammensatte. Det er mange gener involvert, og man kjenner enda ikke til alle detaljene hvorfor noen rammes.
-Ved alvorlig agenesi må barna belage seg på å være under en eller annen form for tannbehandling for resten av livet. Det er derfor svært viktig å få mer kunnskap om hvordan det oppleves å ha denne tilstanden, og ikke minst hvilke behandlingsalternativer som fungerer best i forskjellige situasjoner, sier Hvaring.
De mest kompliserte tilfellene av agenesi blir henvist til Eksperttjenesten. Den består av spesialister i ulike fagfelt og er lokalisert på Avdeling for kjeveortopedi. Siden 1998 har avdelingen samlet inn et stort pasientmateriale som består av vurderinger og behandlingsplaner for tidligere pasienter som har denne tilstanden. En del av pasientene har også blitt behandlet ved spesialistavdelingene på universitetet. Hvaring har brukt data fra 212 henviste pasienter til å undersøke hvilke behandlinger som fungerte best for pasientgruppen.
-Jeg har studert røntgenbilder og journaler og jeg har innkalt alle som var over 18 år til en klinisk og radiologisk konsultasjon og samtale, forklarer forskeren.
Bevare melketenner
Et behandlingsalternativ som viste seg å ha god effekt, var å prøve å beholde flest mulig melketenner. Personer med agenesi har nemlig ofte melketennene lenger enn det som er vanlig, da det ikke er noen permanente tenner som skal overta plassen.
-Av 30 pasienter der man ved behandlingsstart hadde valgt å ta vare på melketenner, hadde 28 pasienter fortsatt minst en melketann i funksjon etter en oppfølgingstid på i gjennomsnitt tolv år, utyper Hvaring. -Den viktigste faktoren som begrenser melketennenes levetid er infraokklusjon, det vil si at tannen gror seg fast i kjevebenet. Så lenge barnet vokser, og tannen ikke følger med i kjeveveksten, vil tannen etter hvert bli liggende lavere enn de andre tennene. Dette kan føre til lite ben i området, og at nabotennene tipper over den fastgrodde tannen. I tillegg kan tannen bli liggende så lavt at den ikke lenger kan brukes til å bite med, og ikke lenger har en funksjon, forklarer forskeren.
Ulike behandlingsalternativer
Selv om det beste alltid er å ha sine egne tenner i munnen, er det å beholde melketennene ikke alltid et mulig alternativ, og avhandlingen har analysert flere forskjellige behandlingsalternativer.
-Jeg har undersøkt tre ulike behandlinger hos pasienter som manglet tenner foran i munnen, sier Hvaring, nemlig implantater, fast protetikk og lukelukking.
Implantater er tannerstatninger som er skrudd rett inn i kjevebenet. Fast protetikk er erstatningstenner som sementeres direkte på eksisterende tannsubstans, og lukelukking er rett og slett å flytte eksisterende tenner rundt omkring i kjeven ved hjelp av tannregulering. Hvaring vurderte disse behandlingsalternativene opp mot fire kriterier: erstatningens form og farge, tannkjøttet på hver side av erstatningen og tannkjøttet rundt erstatningen.
Pasientene var gjennomgående svært fornøyde med behandlingen, uavhengig av hvilken løsning som var valgt. Hvaring mener det kan ha sammenheng med at denne pasientgruppen opplever det som svært belastende å gå gjennom barne- og ungdomstiden med manglede tenner, og at det føles som en stor lettelse når man endelig har fått tannerstatninger og er ferdig behandlet for denne gang.
Kontraster
Tilfredsheten med behandlingene står derimot i kontrast til et viktig funn i studien, nemlig at implantater, spesielt foran i underkjeven, viste seg å være en lite tilfredsstillende behandlingsløsning. Forskeren oppdaget nemlig at nesten alle pasientene som hadde implantater enten fikk grålig misfarging av tannkjøttet, eller synlig metall omkring implantatet. Dette kan forklares med at det oppstår et bentap rundt der implantatet er festet. Ettersom pasienter med alvorlig agenesi har få tenner har de i utgangspunktet også lite ben i munnen, og implantatet holder ikke like godt på benet som en vanlig tann ville gjort.
Kjeveortopedisk lukelukking (tannregulering), der tennene blir flyttet rundt i munnen som erstatninger til de stedene i munnen hvor det ikke finnes tenner, ga best benforhold og penest tannkjøtt mellom tennene. Når det gjaldt fast protetikk, ga dette en bedre fasong på tannerstatningen foran i munnen i underkjeven enn den kjeveortopediske lukelukkingen.
Følelsesmessig belastende
Tilfredsheten med behandlingen må også forstås i relasjon til et annet viktig funn i avhandlingen, nemlig at pasienter med ubehandlet agenesi har redusert livskvalitet.
Sammen med en pasientgruppe med bittfeil som hadde tilsvarende behandlingsbehov, ble pasientene med alvorlig agenesi bedt om å fylle ut et spørreskjema. De ble spurt om hvorvidt tilstanden gjorde det vanskelig å spise, snakke, pusse tenner, sove, smile, være følelsesmessig stabil, ha samvær med andre mennesker og utføre daglige gjøremål.
Begge gruppene rapporterte at tilstanden påvirket dem negativt i dagliglivet innenfor disse områdene. -Det interessante var imidlertid at pasientene med agenesi hadde større vansker med følelsesmessig stabilitet enn den andre gruppen, og oppgav de manglende tennene som en direkte årsak til redusert livskvalitet, forklarer Hvaring
Viktig kunnskap
Det er svært viktig å fokusere på forskning omkring optimale behandlingsløsninger for denne gruppen av unge «evige pasienter», da løsningene skal fungere livet ut, i mange tilfeller i et 80 års perspektiv.
– Det å beholde egne tenner, spesielt i front, og heller bruke implantater lenger bak i kjevene viste seg å være en god løsning, i motsetning til å ha disse foran i munnen, forklarer Hvaring. – Det er også essensielt å ta inn over seg de store emosjonelle utfordringene som denne pasientgruppen har, og jeg håper at min forskning har kastet et nytt lys på dette, avslutter Hvaring.