Porphyromonas gingivalis infeksjon og mulig utvikling av Alzheimer

Periobakterien P. gingivalis kan indusere lokal (periodontal) og systemisk (lever, hjerne) akkumulering av amyloid-beta (Aβ), som regnes som toksisk og er et kardinalsymptom i utviklingen av Alzheimers sykdom (AD).

Porphyromonas gingivalis er i flere arbeider satt i sammenheng med utvikling av AD. Denne hovedbakterien ved periodontitt har en rekke enzymer slik som cathepsin og gingipainer som er vist å reagere med amyloid forstadieprotein (APP) og neuronalt tauprotein. Dette resulterer i dannelse av amyloid-beta (Aβ) og neurofibrillære sammenfiltringer (NFTs) som begge er kardinalfunn ved AD. Gingipainer har blitt identifisert i hjernen hos AD pasienter, og Aβ akkumulering i hjernen er en tidlig toksisk reaksjon i utviklingen av AD.

Bildet kan inneholde: tekst, linje, diagram, font, parallell.
Figur 1 indikerer hvorledes perifere «pools» av amyloid-beta (Aβ), spesielt Aβ3-42 kan bidra til utvikling av Alzheimers sykdom. Aβ genereres av Porphyromonas gingivalis (Pg) oral infeksjon. Bakterien kan deretter nå lever og hjerne. Signalveien TLR2,4/NF-κB bidrar til frigjøring av interleukin 1β (IL-1β) cytokin som fremmer amyloid forstadieproteinets (APPs) kløyving til Aβ via sekretase enzymer. Et av disse er cathepsin B. «Low-density» lipoprotein reseptor-relatert protein 1 (LRP1) er reseptor for Aβ transport fra hjernen til perifert blod. Aβ fra den systemiske sirkulasjon kan nå hjernen ved å benytte «advanced glycation end products» (RAGE) reseptor. Nie et al. har vist at Aβ i gingivalt vev fra periodontittpasienter og i levervev fra middelaldrende mus med kronisk P. gingivalis infeksjon, kan bidra til perifere «pools» av Aβ. Andre forskere tror at perifert Aβ også kommer fra blodplater, skjelettmuskulatur, fibroblaster i hud og monocytter/makrofager. Betydningen av perifert Aβ er at det kan nå hjernen og bidra til patologien ved AD. Foto: Ingar Olsen, IOB/UiO

Til nå har man trodd at Aβ produseres av nevroner i hjernen hos AD pasienter uavhengig av hva som utløser denne frigjøringen. Denne oppfatningen er i endring ettersom man har begynt å forstå at f. eks. blodplater, skjelettmuskulatur, hudfibroblaster og monocytter/makrofager kan bidra til en perifer/systemisk «pool» av Aβ. Denne vil kunne nå hjernen og ha betydning for hvordan AD utvikles over tid.

I vår artikkel, som er utformet som et brev til redaktøren av Expert Review of Anti-Effective Therapy, viser vi til at monocytter/makrofager fra periodontium og lever hos pasienter/mus med periodontitt kan bidra til en sirkulerende «pool» av Aβ3-42 fragmenter (Figur 1). Inntrenging i hjernen av P. gingivalis og/eller bakteriens gingipainer og lipopolysakkarid kan, på grunn av defekter i blod-hjernebarrieren, føre til intracerebral avleiring av Aβ plakk (Figur 1). Disse funnene støtter ideen om at periodontitt hos voksne kan, via påvirkning av P. gingivalis lokalt og systemisk, bidra til at både munnhule og lever tjener som kilder for Aβ og derved inngår i den totale «pool» av Aβ. Dette er også en klar indikasjon på at periodontitt kan ha systemiske effekter.

Avleiring av Aβ i hjernen kan starte 10-20 år før det kognitive forfall og AD kan fastslås. Dette stemmer med den tiden det tar før periodontitt kan initiere AD. Etablering av god munnhygiene kan derfor være en adekvat og gjennomførbar profylakse for AD.

Referanse:

Ingar Olsen og Sim K Singhrao: Porphyromonas gingivalis infection may contribute to systemic and intracerebral amyloid-beta: implications for Alzheimer’s disease onset 

Publisert i Expert Review of Anti-effective Therapy 2020.

Kontakt: 

 

Publisert 17. aug. 2020 10:50 - Sist endret 17. aug. 2020 13:54
Del på e-post