Periodontitt
Milde former av marginal periodontitt rammer 75 % av befolkningen, alvorlige former (Fig. 1) rammer 8-10 % i alderen 50-70 år. Periodontitt gir ikke bare lokale skader, men er satt i sammenheng med åreforkalkning, slag, sukkersyke og for tidlig fødsel.
Behandling av periodontitt
Periobehandling reduserer eller fjerner kliniske tegn på periodontitt umiddelbart, men lite er kjent om noen behandling gir bedre resultater over tid enn andre. Vanligvis gir tilleggsbehandling med antibiotika bedre resultater enn mekanisk behandling, scaling og rotplanering (SRP), alene. Flere typer antibiotika er blitt brukt i behandlingen, oftest sammen med SRP; herunder tetracyklin (TET), metronidazol (MET) og amoksicillin (AMOX).
Vår studie
Vi undersøkte hvordan personer som får utført SRP eller kirurgi (SURG) opprettholder den kliniske effekten av behandlingen over tid sammenliknet med de som får SRP eller SURG kombinert med antibiotika (1). Betydningen av underliggende faktorer som alder, røking, rase, nasjonalitet og kjønn ble også vurdert.
Effekten av behandlingen på lommedybde (≧ 5 mm) og klinisk festetap ble analysert hos 187 pasienter som fullførte behandlingen, ved hjelp av multinivå og multinivå logistiske regresjonsmodeller. Pasientene ble tilfeldig fordelt på 8 behandlingsgrupper: 1) SRP (kontroll), 2) SURG+systemisk AMOX+MET; 3) SURG+lokal TET; 4) SURG; 5) AMOX+MET+TET; 6) AMOX+MET; 7) TET; 8) SURG+AMOX+MET+TET. Synlig plakk, gingival rødhet, blødning ved sondering, pussdannelse, lommedybde og festenivå ble registrert før og 3, 6, 12, 18 og 24 måneder etter behandling.
Vi analyserte hvordan effekten av behandling på sete innen tann og tann innen pasient endret seg over tid (Fig. 2).
Fig. 2. Struktur for sammenkoblede longitudinelle data for pasient 1.
Resultater
Pasienter på SURG fikk mest festetap etter behandlingen. Kombinasjonen SURG+ AMOX+ MET+TET hadde signifikant bedre klinisk effekt over tid enn andre behandlinger (Fig. 3).
Fig. 3. Venstre: klinisk festetap. Høyre: endring i lommedybde over 2 år etter 8 forskjellige behandlinger.
Kjønn og rase påvirket ikke festetap eller lommedybde. Tidligere og pågående røking var viktige prediktorer for økt lommedybde. Pågående røking var en signifikant prediktor for festetap. Blødning, plakkakkumulering, rødhet i -og pussdannelse fra tannkjøttet var signifikante prediktorer for ytterligere festetap og dypere periodontallommer.
Avsluttende kommentarer
Både kirurgisk og ikke-kirurgisk terapi kunne benyttes for å stoppe alvorlig kronisk periodontitt. Kirurgi i kombinasjon med antibiotika (SURG+AMOX+MET+TET) var best når det gjaldt å opprettholde kliniske resultater. Startlommedybde var en signifikant prediktor for hvorvidt et sete vlle oppvise redusert lommedybde på ≧1,5 mm. Bare 9 % av 125 664 undersøkte seter fremviste økt feste på ≧1,5 mm.
Bruken av multinivå analyser befinner seg i fronten av periodontittforskning. Ved å benytte disse unngikk vi gjennomsnittsverdier for kliniske parametere, som lenge har satt begrensninger for denne type periodontal forskning. Fordelen med multinivå analyser er også at vi kan følge sammenhengen mellom observasjoner gjort over tid.