Mangfoldig sektor
Dekanen påpekte at det er positivt for UHR-sektoren, at praksis i utdanningen har fått økt fokus. Men, understreket han videre, det er en mangfoldig sektor og det gjør det vanskelig å sette likhetstegn mellom de ulike utdanningene og profesjonene. Han pekte på de særskilte utfordringene som studentene i odontologi står ovenfor. De skal lære å gjøre behandlinger som er irreversible, og gjør de en feil, er feilen uopprettelig. Dette står i kontrast til andre felt hvor man ikke kan skade pasienten mens man er i praksis.
Utfordringer- ansvar på ulike nivå
Barkvoll pekte på en del utfordringer som per i dag står i veien for å sikre god nok kvalitet i praksisstudiene, spesielt innenfor helsesektoren.
-Vi har en merkelig situasjon i Norge, hvor ansvaret for spesialisthelsetjenesten ligger på statlig nivå, og ansvaret for primærhelsetjenesten ligger på kommunalt nivå. Når det gjelder ansvaret for munnhule og kjeve, så ligger det av en eller annen merkelig grunn på fylkeskommunalt nivå, og det hindrer naturlig samhandling. Fylkeskommunene har ikke noen forpliktelser til å bidra til praksis for studentene.
-Finansiering er en annen ting, også innenfor tannhelsetjenesten er dette innsatsstyrt, og det det betyr at vi ser utfordringer ved at praksisområdet har lite tid til å konsentrere seg om studentene når de er i praksis.
Universitets- og høyskoleloven
I sitt innlegg understreket dekanen viktigheten av ha lovverket i bakhodet når man skal sikre kvaliteten i praksisstudiene. Her viste han til at i paragraf 1.5 så sier loven at universiteter og høyskoler, ikke kan gis pålegg, eller instrukser om læreinnholdet i undervisningen, innholdet i forskningen, eller i det kunstneriske eller faglige utviklingsarbeidet.
-Denne faglige friheten, og ikke minst autonomien som lovverket pålegger oss, må vi som undervisningsinstitusjoner aldri miste av synet utdypet Barvoll.
-Fokuset på læringsutbyttet for praksisstudiene er jo selvsagt viktig, men det må være universitet og høyskolesektoren sitt ansvar å definere og vedlikeholde dette. Når det gjelder læringsutbytte, så kan heller helse og velferdstjenestene være med å påvirke, stille krav om kunnskap, ferdigheter og generell kompetanse. Sluttrapporten vil, dersom den følges opp, skape et mer enhetlig utgangspunkt og likere rammer for praksisstudier.
Intern vs. ekstern praksis
I Norge finnes det flere utdanninger som benytter seg av intern praksis som læringsform. Det er for eksempel universitets og høyskoledrevne klinikker i pyskologi, odontologi, fysioterapi og kanskje enda flere. Disse utdanningene tilstreber jo å skape en virkelighet som er mest mulig lik, den virkeligheten man forventer at studentene skal møte senere.
-Det er også et annet moment som er viktig, når det gjelder den interne praksisen, og det er å gjennomføre ferdighetstrening, sa dekanen. Man må rett og slett lære seg ferdigheten.
- Det må ikke bli en oppfatning om at intern praksis er noe mindreverdig enn ekstern praksis. Jeg tror de som driver intern praksis, legger vekt på at den skal være så lik, som overhodet mulig, det man forventer å møte i yrkeslivet.
Pedagogisk kompetanse
Dekanen etterlyste et større kunnskapsgrunnlag innenfor feltet pedagogisk kompetanse hos veiledere i intern og ekstern praksis.
-Vi trenger mer utdanningsforskning, så vi vet mer om hvor kreftene skal settes inn. Det er ofte en litt stressende situasjon man skal drive veiledning i, enten man er på et sykehus, eller et sykehjem, eller i tannhelsetjenesten for den saks skyld. Her vil man ha innsatsmål, og bemanningssituasjoner, og tid er resurser det som regel ikke er for mye av her.
Vitenskapelig samarbeidsprosjekt
Dekan viste også til et vitenskapelig publisert prosjekt innenfor klinisk veileder pedagogikk. Dett er et samarbeid med det utdanningsvitenskapelige fakultet på UiO. Prosjektet har sett på hvordan man kan skolere instruktørtannleger som kommer fra tjenestene, og hvordan man skal greie å sette dem i stand til å gi best mulig undervisning under de forutsetninger og rammer som gjelder. Det har vært svært vellykket prosjekt, og er absolutt mulig å bruke innenfor andre profesjoner og fagdisipliner.
Læring på tvers
TPS, som står for tverrfaglig profesjonell samarbeidslæring er også svært viktig. Formålet med TPS, er å lære om, og av hverandre, på tvers av profesjonene.
- Fra egen profesjon, skulle jeg gjerne ha sett, et langt tettere samarbeid med blant annet medisin, sykepleie, ernæring, psykologi og farmasi, som en del av grunnutdanningen, som man lærer om hverandre. Det er, og vil være viktig. I dag så har man lett for å snakke om andre profesjoner, og ofte med for lite kunnskap, om egen eller andre profesjoner.
Umulig med lik praksis
Det er ikke formålstjenlig å si at ekstern praksis skal være lik over hele landet, til det er landet vårt rett og slett for forskjellig. Det er forskjell på universiteter lagt i hovedstaden, til høyskoler på mindre steder. Dekanen stilte seg derfor tvilende til om det ville være mulig å ha en felles standardmal for hele landet. Han trakk frem et eksempel fra praksisstudiet i odontologi hvor Tromsø har mye ekstern praksis.
Men, understreket dekanen, det betyr ikke at praksisen er noe mindreverdig, eller at du får dårligere utdanning der, enn i de modellene som brukes i Oslo og Bergen.
Dekanen avsluttet sitt innlegg med å si at selv om utdanningsinstitusjonene har forskjellig utgangspunkt for praksisstudiene, så bør det være mulig å lage en felles sluttkompetanse, og her kan de nasjonale profesjonsrådene være viktige aktører. Tjenestene kan bli invitert inn i profesjonsrådsmøtene for å finne gode former for samarbeid.