Åpent seminar om WHOs globale strategi for oral helse

Medlemsstatene i Verdens helseorganisasjon (WHO) har vedtatt en global strategi for oral helse, inkludert en handlingsplan og et rammeverk for å spore fremgang og mål som skal nås innen 2030. Den globale strategien har en visjon om universell helsedekning (UHC) for oral helse innen 2030. 

Det er fire overordnede mål i strategien

•             å utvikle ambisiøse nasjonale tiltak for å fremme munnhelse

•             redusere orale sykdommer og sosiale forskjeller innen munnhelse

•             styrke innsatsen for å adressere orale sykdommer og tilstander som en del av UHC

•             vurdere utviklingen av mål og indikatorer for å prioritere innsats og vurdere fremgangen innen 2030

- Dette er muligens noe av det viktigste som har skjedd når det gjelder oral helse de siste ti årene, sa professor Pål Barkvoll da han innledet til debatt fakultetets nyoppussede bibliotek.

- Strategien er ambisiøs og må følges opp av medlemslandene og her må fagmiljøene være pådrivere», understreket han videre.

Det ble gjennom et panel og i dialog med salen diskutert implikasjonene av denne strategien både internasjonalt og globalt. Strategien vil bli fulgt opp av en handlingsplan neste år.

Til tross for de åpenbare forskjellene som naturlig nok finnes mellom Sør-Afrika og Norge, var det et interessant fellestrekk.  Det handlet om at helsetjenestene i liten grad var integrert i hverandre.    I Sør- Afrika kan barn være fullt vaksinert, men allikevel ha svært alvorlig karies fordi ingen har sett dem i munnen når de har vært i kontakt med helsevesenet.  Det samme gjelder også for andre pasientgrupper, som heller ikke ble sett i munnen når de er i kontakt med helsevesenet.

Den samme tendensen finner man også i Norge. Her finnes det heller ingen systematikk i å se pasienter i munnen når de har kontakt med helsevesenet. 

Forklaringen er til dette, både i Sør-Afrika og i Norge, er å finne i den manglede integrasjonen med hensyn til både utdanning og helsevesenet, noe som fører til at det som har med munnen å gjøre ikke oppfattes som relevant for resten av helsevesenet.

Det kan skyldes at det mangler en grunnleggende forståelse for at tilstander i munnhulen faktisk kan påvirke den generelle helsen til pasienten, og at annen medisinsk behandling kan få konsekvenser for den orale helsen. 

Et av de sentrale punktene i strategien er derfor at oral helse i fremtiden må integreres med primærhelsetjenesten i medlemslandene. WHOs strategi peker også på at dette må gjenspeiles i helseutdanningene med større grad av interprofesjonell læring.

Selv om odontologi og medisinstudentene går sammen de to første årene i Norge, handler det i disse årene om at odontologistudentene blir flinke på det medisinske.  Men når de etterhvert skiller lag, så sitter ikke medisinstudenten igjen med kunnskap om munnhulen, mens odontologistudentene jo kan svært mye om «resten av kroppen». 

En ide som kom opp under samtalen handlet om at det kanskje var et behov å snu litt om på når medisin og odontologistudentene er sammen. Kanskje burde medisin og odontologistudentene hatt mer tid sammen på slutten av studiet?  Det ville kanskje ført til mer respekt og utbytte av hverandres kompetanse, og hvor medisinstudentene faktisk får reel og omfattende kunnskap om odontologi?

Sampraks er jo et godt eksempel på integrasjon i utdanningsløpet, men dette burde kanskje utvides og gjøres obligatorisk i større grad enn nå?

Det var stor enighet på seminaret om at helseaspektet er svært viktig å holde fast ved når det gjelder odontologi. Samtidig må det erkjennes at delet av odontologien, både nasjonalt og internasjonalt, også er drevet av kosmetiske interesser.  

I den estetiske odontologien finnes det mye betalingsvilje. Men et økt fokus på estisk behandling bidrar til at helseaspektet kommer i skyggen, noe som undergraver arbeidet med å få forståelse, både blant politikere og øvrig befolkning, for at oral helse er en del av den generelle helsen til et menneske. 

Det ble reist spørsmål om det kanskje derfor også trengs en holdningsendring innad i eget yrke, for å tydeligere å skille mellom det grunnleggende munnhelsebehovet befolkningen har og den mere kosmetisk/ estetisk tendensen som er i ferd med å få en større plass i odontologien, og på denne måten bidra til en bedre integrering av den orale helsen i de øvrige helstjenestene.