Finner vår plass i Cape Town

Jeg har nå etterhvert latt frustrasjoner få lov til å etablere seg i mitt sinn. Mangelen på ønsket mengde med metallforflyttning har meldt seg. Det er et underlig fenomen, nærmest litt skummelt. Jeg bare må flytte på tunge gjenstander med gjevne mellomrom for å kunne føle meg vel. Det høres nok kanskje ut som om jeg beskriver en underlig form for tvangstanke, men til trøst er jeg i det minste ikke alene om tanken... Så hvis mange nok gjør en ting så er det legitimiserbart? I politikken kan det jo være tilfelle, men personlig må jeg nevne min usikkerhet over hvor komfortabel jeg ville vært med at alle på gata, for eksempel, pelte buser .Vi vet jo tross alt at det er et fåtall psykologtrengende som faktisk oppsøker disse kontormenneskene med altfor deilige sofaer.

Men samma det! Fortsatt friskt i mitt minne er "sports day" for det odontologiske fakultet, og det minnet ganske godt om en beachparty utført på dagtid. God stemning, en hel rekke konkurranser, solglade utvekslingsstudenter og gratis burger fra Mc'ern.

Dagen etter var jeg faktisk nesten like brun som en Angoler; en buddie av oss Eddie. Det er brunt as. Jeg innser at den dagen lenge siden nå. Tiden går fort!

Det spesielt merkbare med det hele er hvor laidback og komfortable folk er her. Har jeg sagt det før? Dette gjelder forsåvidt ikke kun i svært hyggelige sammenhenger men også ved alvorlig arbeid, som for eksempel ved en biopsi, en utkjæring, av tungetuppen til pasienter med alvorlig utviklede kreftsvulster. Man tar det med ro og holder en avslappet tone. I utgangspunktet kunne man trodd at det er for varmt her til at man gidder å stresse. Orker ikke å få store svetteringer under armene liksom. Men egentlig, så tror jeg det er mer til det hele, enn kun det. Bare en tanke liksom.

Appropo kreftsvulst, så hadde vi en pasienten med en horribelt tilfelle. Denne mannen kom til sykehuset fordi han hadde begynt å få tannverk. Husk det ordet; tannverk. Ikke bare hadde hans tunge grodd fast og splittet seg opp i biter, råtnet, var sår og luktet, men han hadde mistet taleevnen også. Dette hadde ikke vært nok for å få han til sykehuset på ett år, men at tennene begynte å gjøre vondt, da var terskelen nådd. De tennene må ha gjort no jæ*ela vondt.

Når skal man klage? Jeg klagde fælt pga en 1,5cm lang flis i overarmen min som ikke ville dyttes ut av kroppen min, som forsåvidt var bøten for å klatre opp fjellveggen vekk fra turiststien i Lions Head fjellet. Helt greit å klage over synes jeg egentlig. Tydeligvis, så er kanskje ikke det tilfelle i alle sinn. Vannet her ved Kite beach er noe å klage over også; det er alt for kaldt, helt fælt. Det er alltid noen som har det værre antakeligvis, men at noen har det værre enn deg selv, betyr det at ditt problem ikke betyr noe? OK, greit jeg gir meg, hvitt flagg, put mannen med det gigantiske platepitelkarsinomet foran meg i køen for behandling på sykehus.

Nå trenger jeg streng tatt ikke å dra til et sykehus for å fjerne flisen, for jeg gravde den opp etter at min himmelske tolmodighet hadde tatt slutt. Men, det var et tilfelle hvor jeg trodde samtlige utvekslingsstudenter til Cape Town skulle bli faste inventarer av nærmeste sykehus i upredikterbar tid; stedet var Addo National Park, vi sitter i vår nok en gang trofaste Toyota Corolla, etter en 2days stand med en Wolksvagen Polo, og ser på en 4,5 tonn vill elefant komme bort mot oss. Den gikk raskere og raskere og så ikke ut til å ville snu, men så gikk den noen cm til siden idet den nesten skuffa bortil bilen vår, og trasket videre.

Elefanter er litt skumle i trynet egentlig