Sannheten Om Stjerneskudd og Lys fra Himmelen

Lys fra himmelen og sannheten om stjerneskudd

Jeg har aldri bodd noe sted uten mine hjertenære i min umiddelbare periferi før, og har forstått med lys fra himmelen at det har vært godt. Avhengigheten min av de jeg er glad i, er til trøst ikke overraskende for meg. Jeg så den komme på milevis avstand. Appropo det, så er jeg i sterk kontrast til vandrende folketro, ikke skapt av stein. Denne reisen har lært meg meget mye om meget mye forskjellig, derblandt at jeg er nødt gjøre det tydeligere hvor mye jeg bryr meg om de jeg faktisk bryr meg mye om. Hvor kult hadde det vært å være Lady Gaga, viss ikke èn eneste fan uttrykte seg? Og tenk, hu sier likevel at hu har selvmordstanker. OK, greit, det er mer til hennes selvmordstanker enn kun det, men jeg tar det ut av kontekst for å kunne illustrere mitt poeng. Ett eller to skittne politiske manøvere av den slags klarer jeg også å produsere i blandt.

De perifere tanker om en kommende eksamen har nok en gang materialisert seg som noe mer konkret, og realiteten om at den kun er 4 uker unna er manifest. Jeg har god samvittitghet i grunn, for slapphet er et absolutt antonym innen disse vegger. Lesing har hatt høy prioritet, men ærlig nok, uten at vi har underkuet et ønske eller to om gode middager, strender eller delige desserter. Fysisk aktivitet har riktignok vært i mindre fokus enn i den nordlige halvkule, men til kompensajon har jeg funnet meg en ny sport: tennis.

Dette er en usedvanlig underlig sport. Ja den ser ikke nødvendigvis sånn ut i første øyekast, med unntak av hvis man skulle til å utsettes for stønnende kortskjørt-damer som interresserer seg for baller og racketer i høy hastighet. Og så sier de faen på tysk når de bommer. Spess.

Sannheten om stjerneskudd ble for litt siden avslørt, og romantismen ved det opphørt: mine litt høye baller er det dere ser folkens, men de gir jo fine farger da?! Sitt å se på dem når de kommer for det skal nok bli et sjeldent syn etterhvert. Tenniscoachen min Paul, synes jeg burde skaffe meg en proff-racket. Sier ikke mer. Men jo, disse andre flotte himmellegemer vil nok forbli, og en hel rekke nye oppstå. Adele Nettlehorts Jacobsson har ikke gitt seg med å serve.

Jeg har i disse trakter stadig bortsjemt meg selv med smoothie'r av variøse slag i håp og fordrøyning om at jeg kanskje kan finne noe typisk Sør-afrikansk dessert/kose-drikke. Null suksess. 14 kroners bigmac'er har også sleipt og syndig sneket seg inn på "vanlig kost" lista. Men i det siste har vi vært ytterst flinke til å grille sabla godt marinerte kylligfileter(sevfølgelig utført av meg – med creme fraiche, pesto, cashewnøtter, rosemarin, hvitløk, salt og pepper) på vår lille grill på balkongen i 14.etg, assistert med kongelig salat fra Adele Nettlehorst Jacobsson 's hender, og godprats induksjoner fra Ole Rasmus Theisen. Så har vi jo Atlanterhavet med capetown og Table Mountain i horisonten.

Jeg så en Napoleon's kake i butikken for noen dager siden. Og hu så på meg. Jeg lot som om jeg ikke tittet, men hele verden forstod det. Kunne ikke ta øynene mine fra henne. Jeg saknet farten min idet jeg trillet handlevognen forbi; lot som om jeg skulle ha noe i bakevaredisken. Med gjevne bevegelser nærmet jeg meg hennes vindu, som var rett ved siden av. Hun nistirret. Jeg bet meg på underleppen, satte fingeren min på glasset, og trillet videre, mens jeg strøk over vinduet. Vi hadde øyekontakt hele veien, til juicehyllene kom i veien. Så måtte jeg dra. Det gjorde vondt.