Sen start?

Her får dere mine gamle innlegg som havnet på facesiden bloggen her ikke var aktiv enda. Nytes med noe godt i en liten skål!

Bloggpost nr 1 :

Da er jeg litt usikker på om det er 3. eller 4. dag her nede i Syd-Afriken. En blondie her mener det er 4., men samma det. Billig mat og fin utsikt fra 14. etasje, og en glede inni meg om at vi snart skal til ghettoklinikken i Guguleto og exe tenner i øst og vest.

Vi har opplevd en rekke ting her i disse få dager, og langt mer er vel å komme. Vi så idag en mann banke opp en dame midt ute på motorveien, interressate fulger med svært markante halsbevegleser, og overprisede treningstudio, sånn bare for å nevne noe. Jo, så er merkelig nok interenett et problem ser det ut til, sånn i forhold til dekning, men det ordner seg på et vis. Og nesten ingen steder har USb-dongle-internett, selv når internettdekninga generellt over land ser ut til å være mndre utviklet.

Forresten, Nilofar Khorram, jeg har ikke funnet napoleonskake her enda! Og jeg må si jeg ikke har turt å spise annet en en mangosorbet til dessert hittil. Skal smake på noe lokalt etter at lactobasillene her i min GI traktus har tapt krigen til de antageligvis mer aggresive afrikanske smårollingene.

Jeg synes Cape virker litt... flatt, sånn arkitekturmessig, sært i forhold til Noreg. Ikke mange høye bygninger utenom noe i by sentrum og vårt tårn her like ved stranda. Stort areal med lite konkurranse om plassen kankskje? Men det er egentlig ganske behagelig, for man kan se solnedagnag nesten fra hvor som helst, og byen er eksponert for sol over lengre perioder. Mange husområder ser veldig pent og attraktivt ut men er strengt tatt å regne som mindre trygg og kanksje til og med farlig. Hus som disse vilel vært mangemilionærenes boliger i Noreg, men her er det annerledes. Så en ting: hvis noe virkelig ser dårlig ut i våre norske øyne, så er det værste antageligvis. Litt spes finner jeg det også at enkelte fabelaktige strender er skånet for turist provoserte utesteder og cafeer. De er plettfrie uten noe komersielt.

BTW: Vi er alle ganske suntouched hele gjengen, men ingen kommenterte mitt vesiculøse solbrente nese før jeg selv påpekte det: så flott er byen, man er opptatt av andre ting mens både sin egen og sidemannens nese svir så eksudatet renner.

Det var forresten en mann som spurte om han kunne få restene av min kebab igår. Jeg sku kaste den fordi den var vond, men han ville ha den. Gav den seff, men herregud, fyren så ikke ut som om han trengte mat for å si det sånn, både fysisk og klesstilmessig. Jeg tror det derfor er litt vanskelig å si hvem her som er fattige og hvem som ikke er det. Bare en sidenote lxm

Universitetesfolka var veldig hyggelige og det virke som om de selv innad også har en loose tone, og det virker behagelig. #hits the like button#

Jeg tror jeg skal prøve å skaffe en pingvindrakt og prøve videre å integrere meg med den lokale pingvinbefolkningen. Mine trofaste medexibisjonister av fremragende opplevelsestrang, må da få delegert oppgaven av å dokumntere det hele. Vi ska se hvordan dette arter seg.

Vi token tur nedover til den indre bukta av Cape hvor vi satte våre melaninfattige føtter inn i det indiske hav, og gid, det var varmere enn atlanteren. Det er jo riktignok høst her, men 25grader er det hvertfall overalt, og atlandteren er ikke særlig badevennlig før til etter solnedgang. Så det har ikke blitt noe av det.

Vi får kanskje muligheten til å dra til noen lokale områder med minimal tannprioritering fra befolkningens side. Da ska vi ovenatte der og behandle de lokale på stedet hele dagen. Gleder meg stort. Prof. Barri med sitt imponerende entusiasme for utslettingen av karies sa med et dystert annsikt:" you'll see dental caries like youve never seen before" for så å riste sakte på hode og fortelle at hans drøm og arbeidsmotivajon har vært å stoppe den enorme kariesinsidensen, men at han innser at det aldri vil være en realitet. Det er virkelig givende å se en kliniker ha den holdningen, samtidig være entusiastisk og ivrig med sitt arbeid. Jeg har hatt inntrykket av at det som regel er forskere og de med mindre kliniske tannleger som er så opptatt av det fundamnetelle og mer filosifiske, dog ekstremt viktige i faget. Jeg har fått stor respekt for Prof. Barri.

Har mye mer å skrive! men det kommer det kommer...

Bloggpost nr.2

Vi satt i vår forløpig trofaste Toyota Corolla og kjørte noen få meter i minuttet, Adele leste fra patologiboka og vi repeterte høyt for hverandre. Vi har ganske offisiellt vedtatt at vi skal gjøre dette til en tradisjon. En ny læringsarena. Dæven, Ole er solbrent.

Jeg stod foran speilet igår og så på den drastisk forbedrede nesen min. Vesiklene var borte og en tartarstek-aktig rødfarge har satt seg. Den er ikke sår i det heletatt, sensasjonsmessig. Det gjør ikke vondt. Det er nærmest fravær av følelser; anestesi. Adele's antageligvis illegalt importerte krem fra den Iberiske halvøy har gjort sitt, mistenker jeg.

Jeg har idag klart å få kjenne på følelsen av hvordan det er å nesten sovne mens man jogger til McDonalds i kinikktøy gjennom halveis-ghetton i Blaaouwberg. Imponerende nok så klarte jeg å ytre at jeg skulle ha en burger når vi først var fremme, mens jeg var imponert over halal-merket på veggen. Det er en heftig trafikkrush i et lite område på veien til skolen, og den hindrer oss med 40minutter omtrent hver dag. Og det var denne stunden jeg og Adele utnyttet til å løpe til Mc'ern for å grabbe noe at eta, mens Ole trutta smått videre på veien. Men jeg kan ikke klage på det nå, for folka våres hadde dratt til ghetto-klinikken når vi kom til campus, og de hadde dratt tidligere enn det de sa de skulle. En skikkelig skuffelse må jeg innrømme. Vi brukte da heller dagen til å bli kjent med protetikkprofessoren som skulle sørge for undervisning og annskaffelse av protesetrengende pasienter. Vi fikk utlevert en arbeidsmal og litt info. Dessuten fikk vi mer info om de rurale strøk vi skal til for å behandle folk uten helsetilbud fra prof. Barri.

Det var for mye vind for at Ole kunne kite idag og vi har enda ikke meldt oss inn på treningsstudio. Vi endte opp med å spille litt volleyball på en eller annens plen. Jeg må si det er blir litt kaldt når det blåser så mye som idag. Fikk lest litt på balkongen idag, det var en effektiv økt.

Gleder meg til imorgen; skal til ghettoen! Oh yeah.

Bloggpost 3.

Wow. Det kaller jeg en ghetto. Kontainere og skrothauger som er satt opp som hjem å leve i, grå farge over det hele. Små utedolignende "konstruksjoner" og noen få tags her og der. Ikke mange mennesker å se egentlig, men likevel en trist atmosfære.

Like før vi var i inngangen til slummen, gikk sjåføren som skulle guide oss ut av sin bil, kom bort til oss, ba oss rulle ned vinduet og sa " lock the doors, this si Guguleto". Mr. Koopman, som forsåvidt kun refereres til med sitt fornavn Hansey, er sjåføren. Han eskorterte oss til klinikken igår med sin minibuss. Vi skal kjøre dit på egenhånd fra nå av.

Selve Guguleto var ikke det værste stedet egentlig. Området ved siden av var langt værre. I Gugu så var det i det minste en hel rekke OK biler og "ordentlige" bygninger. Ting vi kan kalle bygninger i hvertfall.

Jeg har vansker med å forstå hvordan et samfunn kan være tilfreds med at en så stor del lever i slik fatigdom. Det har ingenting med kyniskhet å gjøre; det er helt sikkert. En kynisk person ville ønsket å få dem i bedre velstand og øke levestandarden deres, slik at disse ogå kunne utgjort en lovlig arbeidskraft og blitt en skatt og avgiftsbetalende populajson. Mer salg av varer, mer konsum, mer produskjsonsbehov, høyere verdiskapning(mindre sykdom også kanskje og dermed mindre belastning på helsevesnet?) Man må være en idiot i uanset tilfelle, for å la noe slikt eksistere i sitt eget land.

Når vi ankom studentklinikken, var det en kø utenfor, av mennesker som åpenbart var i plage. De så på oss i hvitt klinikktøy, med store øyne. Forventningsfulle. Inne ble vi møtt av en Sister Lulu, som viste oss frem til Dr. Ferreira. Det var nedslitte lokaler og minimalt med utstyr. Dr. Ferreira så på oss bak brillene sine og smilte avslappet og rolig.

For en mann. Ikke bare utfører han kirurgiske inngrep uten kirurgi, men han gjør det på bokstavlig talt mellom 5-10sekunder. Han er ikke engeng bittelitt stresset. Fullstendig avslappet, hendene går i automatikk og og hans stemme er ubehagelig rolig, selv når han også snakker til pasientene. Det nærmest psykopatiske smålatteren hans innimellom setter ekstra krydder på det hele. Han slenger speil og tenger i formalin, vasker hanskene med vann enda litt mer formalin, før sekretæren roper inn neste pasient. Store tenner med frakturer ned til bein plukkes ut som om det var hårstrå på en legg. No effort needed.

Denne mannen sier han ikke nyter arbeidet sitt. " I don't enjoy this" sier han og smiler fortsatt litt rart. Han har 3 millioner pasienter. Ingen tenner for fyllinger.

Vi dro denne helgen til Picketberg, en liten landsby noen timer i fra ytterkanten til Cape Town. Vi var der hele helgen og bodde i et gjestehus sammen med de andre tannlegestudentene, som forsåvidt var frivillige hele gjengen, og gav akutthjelp til lokalbefolkningen. Behandlingslokalene våres var klasserom i skolen.

Hele situasjonen var ganske leit, for barn helt ned til 3-4 års alderen hadde hull over det hele, til den grad at vi kunne trekke alt som var. Det ble mange trekkinger tilsammen!

Tannlegestudentene vi møte var engasjerte og ambisiøse hyggelige mennesker. Vi kom godt overens og kanksje spiller vi på samme lag når studentaktivitetsdagen kommer.

I skrivende stund har vi nettopp kommet hjem fra Picketberg og vi vasker våres antageligvis kraftig kontaminerte klinikktøy i 90grader. Hele gjnegen sitte foran PC'en og Adele lurer på om bloggen vår på UIO's side har åpnet. Med litt skyldfølelse over at jeg ikke har sendt inn det nødvendige til bloggen, for at den kan åpnes, avslutter jeg innlegget her!

Skal til Guguleu på egenhånd imorgen.

Bloggpost 4

Ja, vår tidligere trofaste Toyota Corolla, er som setningen antyder, ikke vært trofast i siste stund og ble byttet ut med en forhåpentligvis litt lengre trofaste Volkswagen Polo. Adele Nettlehorst Jacobsson 's uvane av å sette på vindusviskeren istedet for blinklysene, var så vidt avvent, men nå har igjen blinklys og vindusvisker byttet plass på bilen. Det er stor sannsynlighet for at vi kruser rundt med den reneste frontruta i sørlige halvdel av verden. We shine!

Persepsjonen om at intet blir vanskeligere enn å trekke urolige, grinete, og redde 4 åringers rotrester i overkjeven med en omvendt underkjevetang mens man beskymrer seg for å bryte beinet og havne i nesehulen eller mellomansiktet, er i ferd med å gi seg, til min overraskelse. Jeg antar at det å behandle disse barenepasientene vi ser, i ghettoklinikken i Guguleto, med rotnede tannkjøtt kan bli vanskeligere. Vi så enda et slikt tilfelle idag. "You'll see all the different stages of the manifestations of HIV in the mouth of children; trust me." Sier Dr.Ferreira.

Det var no'opptøyer i nærheten av Guguleto som forsinket trafikken ganske mye igår. Det var visst folk som hadde satt fyr på ting og tang og demonstrerte, men vi kom oss omsider fram og slo oss sammen med sisteårsstudentene og trakk i øst og vest. Til min beroligelse synes de også at hygienen på Guguleto var mildt sagt redusert. Man har ikke i nærheten av de samme aseptikkreglene der nede. Tenk: omtrent 90% av folka har HIV eller noe annet likeledes delig å bli infisert med, og det hender vi bruker samme tang om igjen, vel og merke på forskjellige stakkarer, med gjevnlige mellomrom. Ikke det at vi gir faen assa, men det er bare ikke flere tenger igjen. Idag fikk vi boltre oss for oss selv på pasientene uten at noen sydafrikanske studenter som lurer på om vi noen gang har bedøvd en pasient eller vet hva en tann er, var til brydderi. De ser på meg med store øyne ide jeg forteller at joda, det finnes hull i tennene på folk i Norge også.

"Think of it: If I treated 100 patients a day, 365 days a year, I would have treated 36 500 a year. I've got 3millon under my care" Dr.Ferreira, smiler igjen under brillene. BTW, jeg tror han har en hel rekke porcelenkroner i munnen. Hade vært kult å omgjøre dem for han. Jeg kan lage bedre enn det der. Det skinner litt gull på siden også der, gult og flott.

Når de sosiat ignorete og tilsidelatte pasientene peker på sin tann med åpen nerve, med gjennomgang inn til beinet under nesen, og du oppdager at det er en like fin tann på den andre siden, så blir man påminnet fra Dr.Ferreira om at "Rome wasn't built on a day" og man tar den tanna som gjør vondt idag. Så får de antakeligvis 82,5årene gå før Dr.Ferreira antageligvis kan se den samme pasienten igjen for den andre behageligheten.

Vi har starta med teknisk protesemaking idag. Jobber med modeller nå, og herre min nådefulle Gud, som jeg beklageligvis kanskje ikke tenker nok på; tilgi mine synder og bevar meg vel, gi meg styrke og beskytt mitt sinn, amen. Pirkenivået på arbeidet er helt ute i bushen; riktignok passende for vår lokalisajon på bredde og lendgegradene, men sykt unødvendig.

Mc'ern her har frokostburgere, derblandt "Egg McMuffin" som mine kompanjonger muligens er utsatt for å knytte et nært bond til. Jeg klinker til med BigMac som vanlig; fortrekker å ikke binde bond som er for hjerteskjærende å rupturere når tiden for uunngåelig separasjon inntrer. Jeg tåler bare ikke kraftige depresjoner. Angst heter det vel? Frykten for frykten altså. Appropo det, så blir nok både Cafe Sofia og dagens italienske restaurant noe å savne for meg. Så fravikende fra emosjoner er jeg ikke i det heltatt vil la meg forføre. Skuffende dårlig cafe latte idag, forresten